Harald S Olsen diskuterar den finansiella leasingens behandling i redovisningen. Han gör också jämförelser mellan det svenska Redovisningsrådets rekommendation och god norsk redovisningssed beträffande redovisningen av leasingavtal.
I Balans nr 1/1995 redegjør Lennart Axelman for bakgrunden for redovisningsrådets utkast om redovisning av leasingavtal. Axelman imøtegår i sin artikkel en del av den kritikk som er fremkommet. Imidlertid er det ikke bare i Sverige det har vært diskusjon angående redovisning av leasingavtal. Det er i Norge gitt ut en anbefaling om god regnskapsskikk vedrørende leasing (GRS nr. 17). Den norske anbefaling til regnskapsmessig føring av leasing har vært og er omstridt, jamfør brev fra Finansdepartementet av 22.12.1989, relatert til Regnskapsrådets uttalelse nr. 5/89, hvor Finansdepartementet blant annet sier:
”Finansdepartementet er enig i at spørsmålet om den regnskapsmessige behandlingen av leasing bør utredes nærmere, herunder ikke minst med henblikk på om en eventuell grensedragning mellom ulike former for leasing kan beskrives mer presist ut fra de hensyn som må kreves for praktiseringen. På bakgrunn av det som er sagt foran antar departementet at en iverksetting av den foreliggende anbefaling på det nåværende tidspunkt vil være mindre heldig.”
Imidlertid er det ikke bare i Norge og Sverige diskusjonen om regnskapsmessig føring av leasing pågår. I USA er leasing det området innenfor regnskap det er utgitt flest regnskapsstandarder. Det kan nevnes: The Committee on Accounting Procedure, 1 standard, the Accounting Principles Board, 5 standarder og Financial Accounting Standards Board 8 standarder, i tillegg til mange tekniske presiseringer (Hendriksen & Van Breda 1992).
Uenigheten om regnskapsmessig føring av leasing har gått på flere forhold. For det første er det uenighet vedrørende oppdelingen i finansiell og operasjonell leasing. Det vil si at mange argumenter for at alle leasingavtaler skal behandles som leieavtaler (Henriksen & Van Breda 1992). For det andre er det uenighet om grensedragningen mellom operasjonell og finansiell leasing. For det tredje er det, som vi senere skal se, uenighet vedrørende regnskapsmessig behandling av finansiell leasing.
I min drøfting tar jeg utgangspunkt i det såkalte anglosaksiske substansprinsippet, hvor substans går foran den sivilrettslige form. Dette syn ligger også til grunn for den svenske rekommendation til god redovisningssed samt god regnskapsskikk nr. 17 vedrørende regnskapsmessig behandling av leasing. Vi skal imidlertid være klar over at substansprinsippet ikke er helt klart (Lundmark, 1991). Ved at man konsekvent skiller mellom substans og form, kan en unngå at f.eks. skattereglenes behandling av leasing som leie eller kjøp, påvirkes av den regnskapsmessige behandling. En problemstilling som har vært fryktet fra leasingselskapene i Norge og Sverige.
I artikkelen ser jeg nærmere på det svenske forslaget til redovisning av leasingavtal, og sammenligner det mot norsk regnskapsstandard vedrørende leasing (GRS nr. 17). Videre drøftes regnskapsmessig føring av leasing ut fra teori innen regnskap og finans. Min drøfting vil være normativ. Det vil si at jeg setter opp regler for hvordan regnskapsmessig behandling av leasing bør behandles. Noen av løsningene er påvirket av min bakgrunn fra forskning og undervisning innen finans.
2. Former for leasing1
Det er vanlig å klassifisere leasing i de 3 hovedtypene, operasjonell leasing, finansiell leasing og salg med tilbakeleasing (sale and lease back).
Bygger på leasingkomiteen 1984.
2.1 Operasjonell leasing
Operasjonell leasing er i sin natur ikke en finansieringsform og vil normalt vare i kortere tid enn levetiden til driftsmidlet. Leietiden for operasjonelle leasingavtaler kan vare fra noen timer til noen år. Det vil si at ofte blir ikke driftsmidlet amortisert over leieperioden. For å få leasinggjenstanden amortisert må utleier lage en ny leasingavtale med samme eller annen leietaker, alternativt selge driftsmidlet. Videre vil operasjonell leasing som oftest innebære at utleier har ansvar for vedlikehold og forsikring m.v. I operasjonelle leasingavtaler kan det også ligge en opsjon på kansellering av leasingavtalen. Denne opsjonen går leietaker rett til å si opp leieavtalen før kontrakten er utløpt. Verdien av denne kanselleringsopsjonen avhenger av usikkerheten i de inntekter driftsmidlet generer. Blir inntektene fra driftsmidlet lavere enn leasingkostnaden, er det lønnsomt å kansellere leasingavtalen. Vi bør merke oss at usikkerheten kan være forskjellig på utleiers og leiers hand, noe som kan medføre at opsjonsprisen blir relativt lav for leietaker (Copeland & Weston 1988).
2.2 Finansiell leasing
Finansiell leasing er en kontrakt hvor leietaker sier seg villig til å amortisere driftsmidlets kostpris (redusert med eventuell nåverdi av restverdi) over leasingperioden. Det vil si at leasingselskapet får dekket inn kostnaden ved kjøp av driftsmidlet redusert med eventuell nåverdi av restverdi, pluss et fortjenesteelement. Ved finansiell leasing vil normalt leietaker ha ansvar for vedlikehold og assuranse av driftsmidlet. Leasingselskapet har normalt ikke rett til å si opp leasingavtalen. Leietaker vil derimot i de fleste norske leasingavtaler ha en oppsigelsesadgang, mot en viss kostnad. At leieren har rett til å si opp leasingavtalen, er spesielt for Norge. I de fleste andre land er leieren bundet til å stå ved kontrakten i hele kontraktsperioden. Leietaker vil også normalt ha en rett, men ikke plikt til å fornye leasingavtalen. Leieperioden vil normalt bestå av en primærperiode (minimumsperiode), hvor leietaker amortiserer leasingobjektet, samt en sekundærperiode hvor leietaker har rett til å fortsette leieforholdet til sterkt redusert leie. I Norge er vanligvis leien i sekundærperioden 1/12 av den periodiske leien i primærperioden. Vi ser at ved finansiell leasing er leasingavtalen mer å sammenligne med banklån. Finansiell leasing kan deles opp i direkte, diskontert og restverdileasing.
2.2.1 Direkte leasing
Direkte leasing innebærer at leasingselskapet kjøper driftsmidlet leietaker ønsker. Driftsmidlet leases så av leietaker. Leasingselskapet er hele tiden eier av leasingobjektet, og det er dermed ikke noe direkte kontraktsforhold mellom leverandør og leietaker.
2.2.2 Diskontert leasing
Ved diskontert leasing inngås leieavtalen mellom leverandøren og leietaker, i motsetning til direkte leasing hvor leieavtalen inngås mellom leasingselskap og leietaker. Kontrakten diskonteres deretter av leasingselskapet. Denne diskonteringen medfører at leasingselskapet får overdratt eiendomsretten til den leasede gjenstanden, samt alle rettigheter i følge kontrakten, mot å betale driftsmidlets kostpris til leverandøren. Leasingselskapet fremstår dermed som eier av driftsmidlet. Diskontert leasing anvendes i dag stort sett ved leasing av biler. Dette har sin forklaring i at mange bilforretninger har løpende avtaler med leasingselskaper, hvor de kan tilby aktuelle kunder leasing som finansieringskilde. Bilforhandler og leietaker forhandler direkte om passende restverdi og andre betingelser. Denne kjøpsavtalen diskonteres så av leasingselskapet, dersom forhandleren har holdt seg innenfor avtalens rammer (Matre 1991).
2.2.3 Restverdileasing
Som det fremgår av ordlyden bygger restverdileasing på at leasingobjektet har en verdi når leasingforholdet opphører. Det skyldes at leasingperioden er kortere enn gjenstandens antatte økonomiske levetid, og at leietaker derfor ikke amortiserer hele leasingobjektes kostpris i leasingperioden. Det oppstår dermed ved leasingperiodens utløp en restverdi som skal tilfalle eier. Leietaker har ved restverdileasing normalt ikke noen forhåndsavtalt rett til fortsatt leie til redusert avgift, som ellers er vanlig ved finansiell leasing. Dette forklares ut fra at verdifallet på leasingobjektet vanligvis er større enn den reduserte leie.
Restverdien er usikret for leasingselskapet, men leasingselskapet kan, og gjør det vanligvis, sikre seg ved å få en gjenkjøpsavtale med leverandør. Leasingselskapet kan også overføre risikoen for restverdien på leietaker, eller en tredjemann, ved at han må garantere for restverdien. Restverdien vil vanligvis stå i nært forhold til den forventede markedsverdi ved leieperiodens utløp. Det er vanlig for leasingselskapene å beregne restverdien som en prosentsats av leasingobjektes netto kostpris. Restverdien kan dermed finansielt betraktes som et avdragsfritt lån, noe som medfører at de periodiske leiebeløpene blir lavere. Restverdileasing forutsetter et godt annenhåndsmarked for leasingobjektet. Restverdileasing er av denne grunn stort sett begrenset til leasing av biler. Restverdi – leasing kan også betraktes som en måte å gi leietaker rådigheten over restverdien. Ved annen finansiell leasing er det leasingselskapet som har rett til restverdien, men ved å inngå en restverdileasingavtale overføres restverdien til leietaker. Det vil si at leasingselskapet reduserer renten på leasingavtalen tilsvarende nåverdien av avtalt restverdi.
2.3 Salg med tilbakeleasing (sale and lease back)
Salg med tilbakeleasing oppstår når et foretak selger en eiendel til et annet firma (leasingselskap), og leaser det tilbake. Salg med tilbakeleasing vil i realiteten være finansiell eller operasjonell leasing på brukte gjenstander. Ved salg og tilbakeleasing av fast eiendom har selger som oftest en opsjon på gjenkjøp. Når det gjelder motiv for å gjennomføre et salg med tilbakeleasing, kan følgende sammenfatning fra SOU 1991:81 gi en pekepinn:
”Bakgrund och orsaker till de svenska SLB-affärernas expansion kan sökas i de säljande företagens, kommunernas och statliga myndigheternas (nedan företagens) huvudsakliga motiv för att genomföra affärerna. De minsta gemensamma nämnarna bland olika konkurrerande och samverkande motiv kan sammanfattas enligt följande. Grundläggande är att det säljande företaget önskar frigöra kapital för nyinvesteringar i och utveckling av fastigheten eller den verksamhet som drivs på denna. Vidare får kapitalanskaffningen i de flesta fall inte medföra att balansräkningen belastas. Tvärtom önskas i regel en förbättring av den balansmässiga situationen. Traditionell upplåning kan då inte väljas. Så länge bankkrediter kan erhållas, föreligger omvänt ofta inget större intresse hos företaget att genomföra en SLB-affär. Situationen blir en annan om lånemöjligheterna är små, t.ex. på grund av dålig soliditet. Alternativa vägar som nyemission, uppskrivning av anläggningstillgångarna och, beträffande kommuner, skattehöjningar är ofta uteslutna av olika skäl. I ett sådant läge återstår bl.a. att sälja tillgångar med övervärden. Försäljningen får emellertid inte leda til att nyttjandet och kontrollen över fastigheten, verksamheten och dess kostnader måste släppas. I annat fall skulle syftet med kapitalanskaffningen förfelas. Det långvariga och i princip ouppsägbara leasingavtalet samt återköpsrätten har kunnat tillgodose detta utan att den balansmässiga försäljningseffekten äventyrats. Återköpsrätten stärker vidare säljarens dispositions- och kontrollmöjlighet över fastigheten och medför att han inte frånhänder sig eventuell framtida värdeökning på fastigheten. Sammantaget kan SLB-affären sägas tillgodose företagets kapitalbehov på ett sätt som inte medför de balansmässiga nackdelar som följer med traditionell belåning och de faktiska nackdelar i fråga om möjligheterna till långsiktig disposition, kostnadskontroll och värdetillväxt som följer med en definitiv försäljning av fastigheten.”
3.0 Beregning av leasingleie
Leasingleien beregnes av gjenstandens kostpris redusert med eventuell kontantandel og nåverdi av restverdi ved restverdileasing. Rentekostnaden på leasingleien vil varierer med kundens soliditet og leasingobjektes omsettelighet. Leasingselskapene finansierer sin virksomhet blant annet gjennom innlån fra det frie pengemarked. Leasingleien kan dermed bli endret dersom lånekostnadene til leasingselskapet endres. I standardkontraktene er det derfor tatt inn en klausul som gjør det mulig å justere leasingleien ved endringer i det generelle rentenivå. En endring i Norges (Sveriges) Banks diskonto kan dermed sees på som et signal som kan medføre rentejusteringer i kredittmarkedet, og dermed også justering av leasingleien. Det er også vanlig å knytte prising av leasingavtaler opp mot eksempelvis 3-måneders NIBOR (Norwegian InterBank Offered Rate), med tillegg av en fast margin til leasingselskapene. Terminbeløpene vil dermed kunne variere i henhold til bevegelser på renten i pengemarkedet. Det er forøvrig også muligheter til å knytte prising av leasingavtaler opp over er lengre tidsrom, alternativt foreta opplåning i utenlandsk valuta. Førstnevnte medfører då stabile leiebeløp, samt gevinst ved renteoppgang, og tap ved rentenedgang. Det gis også muligheter for å tilpasse leasingleien til vedkommende leiers likviditetssituasjon, noe som medfører fleksibilitet i finansieringen. Dette kalles flexileasing eller sesongleasing. Ved finansiell leasing er det heller ikke vanlig å kreve sidesikkerhet av kunden. Skulle imidlertid leasingobjektet være lite kurant, eller kundens soliditet være dårlig, krever imidlertid leasingselskapene i noen tilfeller at en større del av leasingobjektets kostpris betales kontant ved leieavtalens inngåelse.
Leasingleien beregnes vanligvis som en annuitet med forskuddsvise betalinger. Hvis det er restverdileasing, vil restverdiens nåverdi komme til fradrag i beregningsgrunnlaget. Likeledes vil eventuell kontantandel redusere beregningsgrunnlaget. Vi kan sette opp følgende formel for beregning av den periodevise annuitet/leasingleie.
L = Periodevis leasingleie (forskuddsannuitet)
I0 = Investeringskostnad leasingobjekt
K0 = Kontantandel på tidspunkt 0
RVT = Restverdi på tidspunkt T p = Leasingselskapets nominelle utlånsrente p.a. n = Antall leasingterminer pr. år
T = Antall terminer i leasingperioden
Formelen forutsetter samme annuitetsbeløp i alle perioder. Ved sesongleasing eller annen avtale om varierende betaling, kan formelen ikke benyttes. Endres rentenivået, må det settes opp en ny beregning hvor beregningsgrunnlaget blir ”restlånet”. Vi kan benytte formelen ovenfor til å beregne leasingselskapets utlånsrente. Tar vi f.eks. utgangspunkt i rekommendationens eksempel side 16, kan leasingselskapets utlånsrente beregnes på følgende måte:
P = 11,35%
Ved å løse denne for p, får vi at p må være 11,35%. Det vil si at leasingselskapets rentekrav er på 11,35%. Eksemplet viser at det er viktig å kjenne til hvordan leasingselskapene beregner leasingleien. Rente pr. måned blir (1+0,1135)1/12 - 1 = 0,9%. Vi bør merke oss at 11,35% rente ikke er leasingselskapets pålydende utlånsrente p.a. gitt at det er gebyrer, forsikringskostnader etc. i forbindelse med leasingavtalen. Er det f.eks. kr. 20 i betalingsgebyr ved hvert termin, vil den beregnede rente avvike fra pålydende rente. Videre er ikke 11,35% effektiv rente (Internrente/Implicit rente). Den effektive rente før skatt kan beregnes ved hjelp av følgende internrenteberegning:
q = 0,946%
Vi ser at effektiv rente (Implicit rente) er 0,946% pr. måned. Det vil si en årlig effektiv rente på (1+0,009462)12 - 1 = 11,96%.
Vi bør merke oss at eksemplet i rekommendationen er en restverdileasingavtale. Det vil si at annuiteten ikke bygger på kostpris 5.000, men kostpris 5.000 minus nåverdi av restverdien 2.000. Det vil si at annuitetsmessig gis det et avdragsfritt ”lån” på 2.000 over 30 måneder, som må betales tilbake ved utgangen av måned 30. Videre forlanger leasingselskapet en forskuddsannuitet. Det vil si at reelt lån er på 5.000 minus forskuddsbetalingen 133. Merk at ved en forskuddsannuitet vil første termin bestå utelukkende av avdrag. Ettersom en forskuddsannuitet egentlig er en etterskuddsannuitet redusert med første periodens avdrag. Eksemplet side 16 bør korrigeres for dette.
Begrepet implicit rente i rekommendationen er noe uklart. I henhold til definisjonen side 4 får en det inntrykk at implicit rente er det samme som effektiv rente (internrenten) på leasingavtalen. Ut fra eksemplet side 16 i rekommendation vedrørende redovisning av leasingavtal, ser vi at den implicita rente avviker fra den effektive rente, ettersom den effektive rente pr. måned er på 0,9462%. En forklaring kan være at det er titt avrundingsfeil i rekommendationen. Etter min mening burde en benyttet effektiv rente (internrente) begrepet istedet for dette noe uklare implicit rente begrepet. I den norske regnkapsstandarden (GRS nr. 17), har en valgt å benytte internrentebegrepet.
4.0 Klassifisering av leasingavtaler
I rekommendation til redovisning av leasingavtal står det blant annet følgende:
”Avgörande för klassificeringen är i vilken omfattning de ekonomiska risker och förmåner som er förknippade med ägandet av det aktuella leasingobjektet ligger hos leasegivaren eller hos leasetagaren.”
Finansiell leasing defineres som:
”Ett avtal som innebär att leasetagaren, även om denne inte erhåller den legala äganderätten til leasingobjektet, i allt väsentlig åtnjuter de ekonomiska förmåner och bär de ekonomiska risker som är hänförliga till objektet.”
Videre har det svenske utkastet følgende tre kriterier som indikerer finansiell leasing:
Nuvärdet av minimileaseavgifterna vid leasingavtalets ingång är större än eller i det närmaste lika stort som leasingobjektets verkliga värde med avdrag för eventuella förmåner som leasegivaren kan tillgodoräkna sig.
Leasingavtalets giltighetstid täcker huvuddelen av leasingobjektets återstående livslängd.
Leasetagaren äger rätt att köpa leasingobjektet till ett pris som understiger förväntat verkligt värde så mycket att det vid avtalets ingång framstår som rimligt säkert att rätten kommer att utnyttjas.
I henhold til GRS nr. 17 er det finansiell leasing når:
”En leasingavtale som overfører tilbruker det vesentlige av risiko og fordeler som er forbundet med å eie driftsmidlet, er en finansieringsavtale. Brukeren har kontinuerlig den økonomiske interessen i driftsmidlet, selv om hele eiendomsretten ikke overføres.”
Videre har den norske regnskapsstandarden følgende fem kriterier som indikerer finansiell leasing:
Avtaleperioden dekker en vesentlig del av driftsmidlets antatte gjenværende økonomiske levetid, vanligvis 75% eller mer.
Nåverdien av minimumsbetalingen ved begynnelsen av leasingperioden tilsvarer praktisk talt hele driftsmidlets anskaffelseskost på dette tidspunkt, vanligvis 90% eller mer. Nåverdien beregnes ved å bruke kontraktens effektive rente. Kravet vil normalt være oppfylt når kontrakten går rett til forlenget leieperiode med meget lav nominell leie.
Bruker har rett til å overta det leasede driftsmiddel til en verdi som ligger vesentlig under markedsverdi.
Driftsmidlet er inkorporert i brukerens bygg/anlegg på en slik måte at demonteringskostnadene overstiger salgsverdi etter demontering.
Andre forhold gjør det overveiende sannsynlig at brukeren vil overta det leasede driftsmiddel i løpet av avtaleperioden eller senere.
Opplistingen i GRS nr. 17 er, identisk med FAS nr. 13 Accounting for Leases, med unntak kriterium nr. 4, driftsmiddel som inkorporeres i brukerens bygg/anlegg. Kriterium nr. 4 er vel strengt tatt unødvendig ettersom det dekkes av kriterium nr. 5.
Vi ser at den svenske og norske regnskapsstandard har samme utgangspunkt for definisjon av finansiell leasing. Den norske regnskapsstandard har imidlertid en mer omfattende og tallfestet liste av kriterier for indikering av finansiell leasing. Det er grunn til å anta at den tallfesting som er gjennomført i regnskapsstandardene åpner for flere tilpasninger. Skal en følge de tallfestede reglene vil mange leasingavtaler som klart har et finansieringsmoment i seg klassifiseres som operasjonell leasing (Lundmark, 1995).
Det springende punkt bør være om bedriften inngår en leasingavtale istedet for lån. Alternativet til finansielle leasing er ordinær opplåning, og kjøp av driftsmidlet. I den grad bedriften selv mener at leasingavtalen erstatter annen finansiering, bør leasingavtalen betraktes som finansiell leasing. Det vil m.a.o. si at i den grad leasing ikke er et alternativ til ordinær opplåning og kjøp, må den betraktes som operasjonell leasing. Det kan virke noe rart at en lar bedriften selv avgjøre om leasingavtalen skal betraktes som finansiell leasing, men det er ingen andre enn ledelsen i bedriften som kan avgjøre hva alternativet til leasing er. Spørsmålet ledelsen må stille seg, er om de hadde gjennomført investeringen hvis leasinginstituttet ikke eksisterte. Er svaret på dette spørsmålet ja, så er leasingavtalen en form for finansiering. Det er klart at dette løser ikke alle de grensetilfeller en vil støte på, men de kommer man ikke unna i alle fall. En viss støtte for dette syn finner en også i IASC ”Framework” dokument (Lundmark, 1995). Imidlertid er det et paradoks at f.eks. reglene som er gitt i FASB nr. 13, (USA) og ssap 21 (England) i stor grad ”omgås” ved at leasingavtalene konstrueres som operasjonelle. Hvorfor denne tilpasning? Er det kompleksiteten i regnskapsføringen som skremmer? Er det en tro på at regnskapsbrukerne lar seg lure? Er man redd for skattmessige konsekvenser?, eller er problemet at når man tror på illusjoner så er de virkelige?.
Ved finansiell leasing bør leaser balanseføre den leasede gjenstand og korresponderende gjeld, selv om eiendelen sivilrettslig (skattemessig) er leasingselskapets eiendom. Det vil si at substans går foran den sivilrettslige form. GRS nr. 17 og den svenske rekommendation til redovisning av leasingavtal, skiller mellom operasjonell og finansiell leasing også på leasingselskapets hand. Det vil si at finansiell leasing anbefales regnskapsført som utlån. Denne symmetriske behandling av leasingavtaler mellom leaser og leasingselskap kan diskuteres. Det er mye som taler for at leasingselskapene bør aktivere alle investeringer i driftsmidler, samt regnskapsføre leasingleien som driftsinntekt.
Hovedårsaken til at vi ønsker å aktivere finansiell leasing hos leietaker, er at nåverdien av betalingsforpliktelsen då vises åpent. Leasingselskapen har på sin side leasing som sin profesjon, og regnskapsbrukerne er då innforstått med dette faktum. Fordelen ved denne ikke-symmetriske behandling, er at leasingselskapets regnskapsføring er uavhengig av leasers klassifisering av leasingavtalen.
Videre er det ofte en restverdi ved avslutningen av leasingavtalen, noe som taler for at leasingselskapet bør bokføregevinst/tap ved avhendelse av driftsmidlet. Videre har det antakelig liten betydning, for brukerne av regnskapet, hvordan leasingselskapene velger å regnskapsføre leasingavtaler, så lenge den blir konsekvent gjennomført i alle selskaper, ettersom muligheten for tilsløring av informasjon ikke er tilstede på samme måte som hos leaser. Vi skal også være klar over at selv om leasingselskapene regnskapsfører leasingavtaler som utlån, så kan en ikke sammenligne et leasingselskaps resultatregnskap mot f.eks. en vanlig bankvirksomhet. Det er f.eks. ikke mulig å sammenligne rentemarginen til et leasingselskap mot rentemarginen til tradisjonell bankvirksomhet. Årsaken til dette er at rentemarginen etter skatt ikke er rentemarginen før skatt redusert med skatteprosenten. Jeg ser videre ikke noen grunn til at symmetrien bør holdes selv om leasingselskapet er en del av et konsern som ikke har finansieringsvirksomhet som hovedområde, ettersom det er vanskelig å måle en slik enhets virkelige avkastning etter skatt. Jeg vil påstå at det skal en svært dyktig analytiker til for å vurdere lønnsomheten til et leasingselskap som fører sine leasingkontrakter som utlån. Det vil si at informasjonsverdien på leasingselskapets regnskaper går ned og ikke opp ved innføring av et symmetriprinsipp mellom leaser og leasingselskap.
5.0 Balanseføring av leasingobjekt ved finansiell leasing
I utkastet til redovisning av leasingavtal står det følgende vedrørende regnskapsmessig føring:
”Objekt som innehas enligt ett finansielt leasingavtal redovisas hos leasetagaren som anläggningstillgång i balansräkningen och förpliktelsen att i framtiden betala leasingavgifter som skuld......Vid avtalets ingång tas leasingobjektet i balansräkningen upp til nuvärdet av minimileaseavgifterna eller, om detta är lägre, till marknadsvärde efter avdrag för bidrag som tilfaller leasegivaren. Nuvärdet beräknas utifrån leasingavtalets implicita ränta om denna är känd. I annat fall används leasetagarens marginella låneränta.”
I GRS nr. 17 står blant annet følgende vedrørende finansiell leasing:
”Ved finansielle leasingavtaler føres driftsmidlet opp som eiendel hos bruker til anskaffelseskost (dvs. beløpet som danner grunnlag for beregningene i finansieringsavtalen) på det tidspunkt driftsmidlet overtas av bruker, det vil i prinsippet si til markedsverdi. Anleggsmiddel finansiert ved leasing vises som egen post. Motposten registeres som gjeld, redusert med eventuell forskuddsleie.”
Vi ser at både den svenske og den norske anbefaling betrakter finansiell leasing som kjøp av anleggsmidler finansiert ved leasing. Videre har den svenske anbefalingen som hovedprinsipp at driftsmidlet skal bokføres til nåverdien av leasingleien i ”giltighetstiden”. I den grad markedsverdien av driftsmidlet er lavere enn nåverdien av leasingleien i ”giltighetstiden”, skal markedsverdien benyttes. Ved diskontering skal den ”implicita” rente benyttes. Når en beregner implicit rente ut fra de data som er gitt fra leasingselskapet, vil nåverdien av leasingterminene summere seg opp til leasingselskapets kostpris for anleggsmidlet. Leasingselskapets kostpris vil normalt tilsvare driftsmidlets markedsverdi. Jeg har vanskelig for å se at leasingselskapet betaler mer enn markedsverdi for et driftsmiddel. Imidlertid kan det vel tenkes at det skjer prisendringer fra kontraktsinngåelse til levering av driftsmiddel, men dette kan jo skje ved et ordinært kjøp også, og det er vel ikke vanlig å sammenligne kostpris opp mot markedsverdi før driftsmidlet er tatt inn i regnskapet. Skal det benyttes en lavere verdi enn kostpris, må det skje en nedskrivning som bør vises i regnskapet. Ut fra ordlyden skal vel nåverdien benyttes når markedsverdien er høyere enn nåverdien av minimileasavgiftene, noe som må være riktig, ettersom en ved et ordinært kjøp vil føre opp kostprisen, uavhengig av markedsverdi.
Det sies videre at hvis implicit rente ikke er kjent, benyttes leasers marginale lånerente. Dette er et noe underlig utsagn. Implicit rente er jo noe leietaker selv beregner ut fra de data han får fra leasingselskapet. Det vil derfor aldri være aktuelt å benytte marginal lånerente så lenge han kjenner markedsverdien (kostpris) til leasingobjektet. Det kan tenkes at leaser har en annen markedsverdi (kostpris) enn leasingselskapet. Etter min mening bør leaser føre opp sin kostpris, ettersom alternativet til finansiell leasing er kjøp av driftsmidlet. På denne måte får leaser en internrente før skatt som kan sammenlignes mot alternativ lånerente før skatt. Videre står det, markedsverdien med fradrag for førmåner som tilfaller leasingselskapet. Ut fra det som er sakt ovenfor skal ikke leaser ta hensyn til leasingselskapets førmåner, men sine egne.
Vi bør merke oss at ”minimumsperioden” i henhold til det svenske redovisningsutkastet kan innbefatte også leasing etter at hele driftsmidlet er amortisert. I det svenske utkastet til rekommendation vedrørende redovisning av leasing står det blant annet:
”Leasingavtalets giltighetstid: Den period under vilken leasetagaren enligt ett leasingavtal leaser en tillgång. Eventuella ytterligare perioder under vilka leasetagaren med eller utan tillkommande betalningar har rätt att fortsätta leasa tillgången skall även inräknas om det vid avtalets ingående är rimligt att anta att rätten till förlängning kommer att utnyttjas.”
I utgangspunktet kan dette virke som en meget god løsning, men mitt sterkeste ankepunkt mot denne løsning, er at den forutsetter at leaser er irrasjonell. Den optimale løsning ved leasing vil normalt være at leasingperioden er lik minimumsperioden. I den grad leaser velger å korte ned minimumsperioden, vil nåverdien av leasingavtalen normalt reduseres. Det derfor uheldig at en i en anbefaling til god regnskapskikk forutsetter at det er en vedvarende imperfeksjon i markedet. Etter min mening er den norske anbefalingen klarere og bedre vedrørende beregning av kostpris.
5.1 Balanseføring av gjeld ved finansell leasing
I utkastet til rekommendation om redovisning av leasingavtal står det følgende vedrørende balanseføring av gjeld:
”Som skuld redovisas vid avtalets ingång ett belopp som är lika stort som leasingobjektets tillgångsvärde.”
Vi ser at leasinggjelden skal utgjøre like mye som aktiveres. I utgangspunktet vil alle leasingavtaler finansiere 100 prosent av driftsmidlets kostpris. Mange leasingselskap vil imidlertid forlange en kontantandel ved leasingavtalens begynnelse. Det vil si at kontantandelen kommer som avdrag ved starten av leasingavtalen. Eventuelle etableringsgebyr ved leasingavtalen bør behandles på samme måte som ved banklån. Er det avtalt varierende leasingleie over leasingperioden, er dette ekvivalent med at avdragene på ”lånet” varierer. Endres leasingleien på grunn av endringer i det generelle rentenivå, må det settes opp en ny amortiseringsplan for den resterende periode, hvor det tas hensyn til det nye rentenivå. Merk at dette betyr ikke at ”lånet” endres, bare at amortiseringsplanen endres. I de tilfeller at leasingselskapet står for vedlikehold og forsikring, og dette er inkorporert i leasingleien, bør denne delen av leasingleien tas ut og behandles som en ordinær driftskostnad. Det vil si at implicit rente på leasingkontrakten beregnes etter at disse kostnadene er trukket fra.
La oss anta at et firma har behov for en ny maskin til kr. 100.000. Maskinen har en levetid på 5 år. Etter 5 år antas verdien å være lik 0. Selskapet har tilbud om å lease maskinen over 5 år, eller låne kr. 100.000 i bank og kjøpe maskinen. Anta at leasingselskapet går et tilbud på leasing med en nominell rente på 10% og halvårlige etterskuddsvise terminer. Det vil si kr. 13.000 inklusive betalingsgebyr pr. halvår. Banken går også tilbud om et femårig annuitetslån til 10% nominell rente med halvårlige terminer på kr. 13.000.
Vi ser at kjøper bedriften maskinen, aktiveres kr. 100.000 som eiendel, som blir avskrevet over 5 år. Som gjeld bokføres lånet på kr. 100.000, med en amortiseringsplan på 5 år.
Leasing er en form for finansiering, og en bør derfor få de samme tall i balansen når vi leaser. Det vil si bedriften bokfører kr. 100.000 som kostpris anleggsmiddel, og kr. 100.000 som gjeld. Gjelden vil være nåverdien av annuiteten på kr. 13.000, diskontert med den effektive halvårlige rente:
Avskrivningen av driftsmidlet skal gjennomføres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Det vil si at det virkelige verdifall fra periode til periode skal vises. Antar vi at verdifallet er kr. 20.000 pr. år, vil avskrivningskostnaden i regnskapet være kr. 20.000. Gjelden, nåverdien av leasingleien, amortiseres med den effektive rente over 5 år. Det vil si at eventuelle termingebyr inngår i rentekostnaden de enkelte perioder.
Periode | Lån | Rente | Avdrag | Annuitet |
|---|---|---|---|---|
1 | 100.000 | 5.079 | 7.921 | 13.000 |
2 | 92.079 | 4.676 | 8.324 | 13.000 |
3 | 83.755 | 4.254 | 8.746 | 13.000 |
4 | 75.009 | 3.809 | 9.190 | 13.000 |
5 | 65.818 | 3.343 | 9.657 | 13.000 |
6 | 56.161 | 2.852 | 10.148 | 13.000 |
7 | 46.013 | 2.337 | 10.663 | 13.000 |
8 | 35.349 | 1.795 | 11.205 | 13.000 |
9 | 24.144 | 1.226 | 11.774 | 13.000 |
10 | 12.370 | 628 | 12.372 | 13.000 |
Summerer vi avdragene i de 10 periodene, ser vi at avdragene summerer seg opp til lånets størrelse kr. 100.000.
I de fleste leasingavtaler vil leasingselskapene beregne leasingleien som en forskuddsannuitet. Det vil i praksis si at leietaker betaler en kontantandel tilsvarende annuiteten i første leietermin (Merk at ved en forskuddsannuitet vil annuiteten i periode null være lik avdraget. Det vil si at reelt lån blir lånebeløpet minus forskuddsannuiteten). Rent regnskapsteknisk vil en forskuddsannuitet ikke være forskjellig fra en etterskuddsannuitet. Leietaker aktiverer i balansen lånebeløp redusert med kontantandel og annuitet periode null. Når forskuddsannuiteten betales i de neste perioder, føres avdrags- og rentedelen på vanlig måte.
5.2 Regnskapsmessig behandling av restverdileasing
Hverken den svenske eller norske regnskapsstandard tar opp restverdileasing som eget tema. Imidlertid er eksemplet side 16, i den svenske rekommendationen til redovisning av leasingavtal, en restverdileasingavtale. Ved restverdileasing har leaser som ovenfor nevnt et avdragsfritt lån på en del av investeringen. Det vil si at ved restverdileasing bør hele kostprisen til leasingobjektet føres opp som eiendel. Som gjeld føres kostpris av anleggsmidlet minus eventuell kontantandel og forskuddsannuitet. Amortisering av lånet føres opp i en rente og avdragsdel, hvor amortiseringen er beregnet ut fra kostpris redusert med nåverdi av restverdi pluss eventuell kontantandel og forskuddsannuitet.
Anta at et selskap finansierer en nybilinvestering ved leasing. Kostpris for bilen er kr. 100.000. Leasingavtalen har en varighet på 3 år. Avtalt restverdi etter 3 år er kr. 20.000. Årlige etterskuddsvise terminer med årlig rente på 10 prosent.
Nåverdi av restverdi, med 10% årlig rente blir kr. 15.026. Det vil si at leasingselskapet regner sin amortisasjon ut fra 100.000 - 15.026 = 84.974. Årlig annuitet blir kr. 34.169. Som tidligerer nevnt vil kr. 20.000 av lånet på kr. 100.000 være avdragsfritt. Vi får følgende rente- og avdragsbeløp over de tre årene leasingavtalen varer:
Periode | Lån | Rente | Avdrag | Amortisasjon |
|---|---|---|---|---|
1 | 100.000 | 10.000 | 24.169 | 34.169 |
2 | 75.831 | 7.583 | 26.586 | 34.169 |
3 | 49.245 | 4.924 | 49.245 | 54.169 |
Vi ser at ved slutten av år 3 blir den avdragsfrie del av lånet tilbakebetalt med kr. 20.000. Det er viktig å merke seg at lånet er på kr. 100.000, men den årlige annuitet blir beregnet ut fra kostpris redusert med nåverdi av restverdien, kr. 84.974. Det vil si at i eksemplet side 16 vil avdrag i periode 30 være kr. 2.000. Dette burde vært kommentert.
5.3 Regnskapsmessig behandling av finansiell leasing etter minimumsperioden
Det svenske utkastet til redovisning av leasingavtal behandler ikke leasing etter minimumsperioden, noe som må sies å være en svakhet ved utkastet.
Det leasede driftsmiddel kan ha en levetid som strekker seg utover minimumsperioden. Dette kan medføre at leietaker ønsker å fortsette leasingforholdet. I de fleste standard leasingkontrakter har leietaker en opsjon på fortsettelse av leasingforholdet. I de tilfeller det ikke er tale om restverdileasing, ligger det i leasingavtalen at hele kostprisen av driftsmidlet blir amortisert i minimumsperioden. I den grad leasingobjektet har en bruksverdi etter minimumsperioden, og selskapet ønsker å benytte driftsmidlet videre, er dette en ekstra kostnad ved leasing i forhold til lån. Denne kostnaden har etter min mening mye likhetstrekk med opptak av lån i utenlandsk valuta. Ved endringer i kurs kan det oppstå agiotap/gevinst. Når det så viser seg at leasingobjektet har en bruksverdi etter leasingperioden, er dette å anse som en finanskostnad ved leasing. Denne finanskostnaden behandles på samme måte som urealisert agiotap. Tapet registerers som nåverdien av de resterende leasingterminer etter minimumsperioden. I balansen føres nåverdien av de resterende leasingterminer opp som gjeld. ”Gjelden” amortiseres over resterende leasingperiode. I motsetning til agiotap, er dette tapet sikkert. Ved utgangen av perioden vet en om driftsmidlet kan benyttes videre. Jeg har derfor mindre betenkeligheter ved å registrere et finanstap ved leasing enn et tilsvarende ikke realisert agiotap. Ved valg av finansieringsform har investor ulike finansieringsalternativ det kan f.eks. nevnes: lån i bank, utstede obligasjoner, lån i utenlandsk valuta og leasing. Hvilken finansieringsform investor velger kommer ann på forventet nåverdi av de ulike finansieringsformer. Lånes det i utenlandsk valuta, kan det oppstå valutatap og valutagevinst. Velger investor å lease, er det usikkerhet med hensyn på om driftsmidlet har bruksverdi etter leasingperioden. Ved å føre nåverdien av leasingleie etter minimumsperioden opp som finanskostnad mener jeg at vi fanger opp ekstrakostnaden ved leasing istedet for lån.
Som motargument kan en hevde at det er ikke sikkert at dette er et reelt finanstap. Effektiv rente etter skatt inklusive leasing etter minimumsperioden, kan være lavere enn alternativ lånerente etter skatt. Jeg er enig i at effektiv rente etter skatt kan være lavere enn banklån, selv med leasing etter minimumsperioden, men det er vel ikke vanlig å benytte samme resonement når vi tar opp lån i utenlandsk valuta, som kan være rimeligere enn lån i norsk valuta, selv om det oppstår et agiotap. Poenget er at i regnskapet registreres regnskapsmessige tallstørrelser som ikke nødvendigvis reflekterer de reelle økonomiske forhold.
Jeg vil ikke anbefale å amortisere leasingobjektet over en lengre periode enn minimumsperioden, noe det legges opp til i det svenske utkastet, ettersom leasingavtalens ”giltighetstid” kan strekke seg utover minimumsperioden, når det er stor sannsynlighet for at leaser vil fortsette å lease etter minimumsperioden. Amortiserer leasingselskapet driftsmidlet over minimumsperioden, og leaser over en lengre periode, vil avdrag og rente i leasers regnskap ikke stemme med leiebeløpet fra leasingselskapet. Leasingleien er renter og avdrag på lån gitt fra leasingselskapet, og leaser må av den grunn amortisere lånet på samme måte som et banklån.
5.4 Regnskapsmessig behandling av finansiell leasing ved ”sale and lease back”
Det kan være vanskelig å bedømme om salg med tilbakeleasing består av en eller to kontrakter. Rent formelt er det to begivenheter som skjer. Først et salg, hvor en i utgangspunktet skal registrere eventuell gevinst eller tap. Videre leier så selskapet hele eller deler av det solgte driftsmiddel tilbake.
I det svenske utkastet til redovisning av leasingavtal, var det forutsatt at salg med tilbakeleasing i utgangspunktet behandles som finansiell leasing. I rekommendationen er denne forutsetning ikke med, noe som må sies å være uheldig, ettersom utkastet var mer i tråd med økonomisk realitet. Det er i svært få tilfeller at salg med tilbakeleasing kan defineres som operasjonell leasing. Videre er det mye som taler for at salget i alle fall sees på som en finansiering frem til leasingforholdet avsluttes. Først ved avslutning av leasingforholdet skjer det en reell overføring av fordeler og ulemper forbundet med å eie driftsmidlet. Ved eventuell avslutning av leasingforholdet, vil gevinst eller tap ved salg registreres. Unntak bør imidlertid gjøres for tilfeller der leasingavtalen ikke strekker seg over regnskapsåret. Det vil f.eks. si at selges driftsmidlet i mars, og leasingavtalen opphører i november samme år, behandles transaksjonen som et ordinært salg på salgstidspunktet. Gevinst/tap ved avslutning av leasingforholdet, settes til markedsverdi minus bokført verdi på salgstidspunktet. Eventuell differanse mellom ”restgjelden” og markedsverdi vil reflektere gevinst/tap ved salg og tilbakeleasing kontra lån, ettersom avdragsdelen på ”gjelden” i utgangspunktet skal reflektere verdifallet på det leasede driftsmiddel. Vi ser at ved å beregne gevinst/tap ved avslutning av leasingavtalen får vi verdifull informasjon angående salg og tilbakeleasingavtalen. Vi får vite hva gevinst/tap skulle ha vært viss salget ble avviklet ved avslutning av leasingperioden. Det vil si når selskapet ikke lenger benytter driftsmidlet, i tillegg får vi informasjon om salg og tilbakeleasing, som finansieringsform, var lønnsom i forhold til lån.
Anta at et selskap selger sin forretningsgård med bokført verdi 90, for markedsverdi 100. De leaser så tilbake hele forretningsgården for en periode på 5 år. Det antas at markedsverdien etter 5 år er på 90. Avdragsdelen i leasingleien fastsettes dermed ut fra at avdragene skal være på 10 i løpet av 5 år. Bokført verdi etter 5 år er på 80. Løs problemet ut fra at virkelig markedsverdi etter 5 år blir på henholdsvis 90 og 95.
a) Markedsverdi på 90
I transaksjonsåret registreres et lån på 100. I de påfølgende 4 år beregnes renter og avdrag på vanlig måte. I år 5 registreres en gevinst ved salg på 10. Videre nedbetales lånet som nå vil ha en restgjeld på 90, som er lik markedsverdien. Det vil si at det har ikke vært noen fordel eller ulempe å lease i de 5 årene istedet for å låne 100.
b) Markedsverdi på 95
I transaksjonsåret registreres et lån på 100. I de påfølgende 4 år beregnes renter og avdrag på vanlig måte. I år 5 registreres en gevinst ved salg på 15. Videre nedbetales lånet som nå vil ha en restgjeld på 90. Ettersom markedsverdien er 95, vil det oppstå et tap ved salg og tilbakeleasing på 5. Dette tapet sier oss hva det koster selskapet å selge forretningsgården i år 0 og lease den i 5 år, istedet for å ta opp et lån på 100 i år 0 og selge den i år 5. Dette tapet er egentlig en finanskostnad på linje med agiotap, og bør føres under finanskostnader.
Er det et gavesalg eller kjøp som har vært gjennomført er det vanskelig å få ut fornuftige regnskapstall.
Imidlertid er ikke dette et spesifikt leasingproblem. I den grad det bokføres transaksjoner som ikke reflekterer de underliggende økonomiske forhold, vil det svært ofte være vanskelig å få ut fornuftige regnskapstall. Det er vel ikke vanlig å korrigere ordinære salg og kjøp til mer/underpris, selv om dette burde vært gjort i mange sammenhenger.
I henhold til GRS nr. 17 skal salg og delvis tilbakeleasing, behandles som to forskjellige avtaler med en pro rata fordeling av salgsverdien. Jeg deler dette syn. Imidlertid vil det oppstå situasjoner hvor den delen som leies tilbake er svært liten i forholde til det som er solgt, noe som medfører at det er mest naturlig å se på transaksjonen som salg av hele driftsmidlet. Det vil si at det oppstår et avgrensningsproblem på samme måte som en har mellom finansiell og operasjonell leasing.
I GRS nr 17 står blant annet følgende vedrørende salg og tilbakeleasing som finansiell leasing:
”Hvis tilbakeleasingen defineres som en finansieringsavtale, er transaksjonen opptak av lån for brukeren med eiendelen som sikkerhet. Av denne grunn skal salgssummen bokføres som lån. Bokført verdi av eiendelen forblir uendret og avskrives etter den opprinnelige plan. Det kan følgelig ikke oppstå gevinst/tap ved transaksjonen.”
Vi ser at GRS nr. 17 er i tråd med det svenske forslaget.
5.5 Kansellering av finansiell leasingkontrakt
Kansellering av leasingkontrakt kan skje ved at leietaker kjøper driftsmidlet fra leasingselskapet, eller at leasingselskapet overtar driftsmidlet og leaser det ut til et annet selskap, alternativt selger det.
I de tilfeller leietaker kjøper driftsmidlet, vil leasingselskapet forlange nåverdien av de resterende renteterminer pluss eventuell gjenkjøpsverdi som betaling for driftsmidlet. I de standardkontraker som eksisterer i markedet kan leasingselskapet beregne nåverdien med en rente som ligger titt lavere enn den renten som den ordinære leasingleien er beregnet ut fra. Det vil si at nåverdien blir større. Denne reduksjonen i rente kan sees på som et gebyr i forbindelse med oppsigelse av kontrakten. En alternativ måte å beregne gebyr ved oppsigelse av leasingkontrakt er at leietaker må betale 1 til 2 leieterminer i tillegg til nåverdien av de resterende terminer.
Ved finansiell leasing bør kjøp av leasingobjektet sees på som nedbetaling av lån. Gebyrene i forbindelse med nedbetaling av lånet behandles som gebyr på ordinære lån. Det kan diskuteres om gebyrene skal klassifiseres som en ekstraordinær kostnad, men de vil vel skjelden være av en slik størrelse som gjør at de bør plasseres som ekstraordinære kostnader. I og med at kjøp av driftsmidlet behandles som nedbetaling av lån, vil det ikke oppstå gevinst eller tap ved overtakelsen. De regnskapsmessige avskrivninger fortsetter etter ordinær avskrivningsplan, med mindre andre forhold tilsier at ordinær avskrivningsplan avvikes. Hvis leietaker selger driftsmidlet etter at det er overtatt fra leasingselskapet er dette et ordinært salg, hvor gevinst og tap skal registreres.
Hvis leasingselskapet overtar driftsmidlet ved kansellering av kontrakten, må dette sees på som salg av driftsmiddel. Gevinst/tap må settes til differansen mellom bokført verdi og markedsverdien. Nåverdien av de resterende terminer diskontert til opprinnelig rente vil utgjøre restverdien av lånet, og betraktes som avdrag på lån. Eventuelle gebyrer i forbindelse med kanselleringen behandles som ordinære gebyrer og bør behandles som en finanskostnad.
Anta at et selskap kansellerer en kontrakt hvor gjelden, det vil si nåverdien av de resterende terminer er på kr. 100.000. Bokført verdi av driftsmidlet er på kr. 80.000. Leasingselskapet overtar driftsmidlet, og selger det til markedsverdi kr. 90.000. I tillegg til restgjelden etter salget på kr. 10.000, forlanger leasingselskapet kr. 10.000 i kanselleringsgebyr.
I regnskapet blir det nå registrert en gevinst ved salg av anleggsmiddel på kr. 10.000. I tillegg vil en føre avdrag gjeld med kr. 100.000. Videre må det føres kr. 10.000 i gebyrer. Merk at leasingselskapet vil forlange kr. 20.000 av selskapet. kr. 10.000 i restlån som ikke dekkes av salgssummen, pluss kr. 10.000 i gebyrer.
Vi ser at kanselleringen behandles som et ordinært salg. Det vil m.a.o. i prinsippet ikke være noen forskjell i behandling av salg av leasingobjekt og ordinære salg av egne driftsmidler.
6.0 Oppsummering
I artikkelen har jeg sammenlignet den norske regnskapsstandarden vedrørende regnskapsmessig føring av leasing mot det svenske utkastet til redovisning av leasingavtal. I hovedtrekkene er de to anbefalingene like, men det svenske utkastet har en mer generell utformning, og tar i mindre grad opp spesifikke problemer med føring av leasingavtaler. Etter min mening er dette både en styrke og svakhet. Styrken er at man ikke låses til en løsning, men svakheten er at den enkelte regnskapsbruker får lite hjelp til å løse praktiske problemer ved den regnskapsmessige føring.
Harald S. Olsen arbetar som förste amanuens vid civilekonomutbildningen vid Högskolan i Bodø (Bodø Graduate School of Business).
Referanseliste
Anbefaling til god regnskapsskikk (nr. 17) vedrørende leasing, 1988.
Copeland, T.E., Weston, J.F. 1988:Financial Theory and Corporate Policy, Addison-Wesley Publishing Company.
Hendriksen, E.S., Van Breda, M.F. 1992:Accounting Theory, Richard D Irwin, Inc.
Leasingkomiteen. 1984 Leasing i Norge. De Norske Leasingselskapers forening, Oslo.
Rundfelt Rolf. 1992 Dærfør bør sale and leaseback redovisas som lån.Balans nr. 5, 1992.
Lundmark, B.J 1991:Principen ”Substance over Form”Balans nr. 5, 1991.
Lundmark, B.J 1995:Finansiella och operationella leasingavtal – några funderingar rørande grænsdragningsproblemet.Balans nr. 8–9, side 31–40
Matre, H.P., 1991:Klassifikasjon av leasingkontrakter – det skatterettslige eiendomsbegrep ved leasing. Skatterett nr. 2, 241–269.
SOU nr. 81: 1991.Fastighetsleasing, sale and lease back.
Ross, S.A., Westerfield, R.W., Jaffe, J.F. 1993: Corporate Finance, Irwin, Inc.
Tellefesen, J.T., 1993:Årsregnskapet, Universitetsforlaget
Harald S Olsen